Av Ferdi trøytt eg skundar meg i Seng, mot Kvila kjær den mødde Kropp seg luter; men so paa Langferd Heilen vaken gjeng, til Arbeids Andi ris, naar Kroppen sluter: til deg der ute mine Tankar strøyma, dei kvilelause mot ditt Møte tråa, so Augo, tunge, opne, Svevnen gløyma og sjaa mot Myrkret som dei Blinde sjaa; i Hildresyn ser Saali Skuggen din, ho teiknar dine kjære Andlitsdrag, som Glimestein i døkke Natt dei skin, gjer svarte Myrkret bjart som nyfødd Dag. So Natt og Dag baad' And og Likam er fyr deg og fyr meg sjølv paa svevnlaus Ferd.